Masseregnskapet: Hvor havner sprøytevæsken?

For å forstå hvorfor vi må jobbe aktivt med avdriftstiltak, må vi se på hvordan væsken faktisk fordeler seg når den forlater sprøyta. Europeisk forskning på tradisjonelle rundhusviftesprøyter (blant annet fra Balsari et al. og EU-prosjektet TOPPS) viser at vi ofte opererer med et betydelig svinn.

Ved sprøyting i frukthager, spesielt tidlig i sesongen før bladverket er fullt utviklet, viser målinger av masseregnskapet at væsken ofte fordeler seg i tre nesten like store deler:

Dette betyr at vi som operatører har et stort potensial for forbedring. Ved å forstå mekanismene bak avdriften som forsvinner opp i lufta, kan vi flytte mer av kjemien dit den hører hjemme, nemlig i treet.

De to ansiktene til avdrift

For å redusere svinnet man så i masseregnskapet, må man skille mellom to fenomener som oppfører seg helt forskjellig. Mens den ene typen styres av mekanikk og vind, styres den andre av kjemi og klima.

1. Partikkelavdrift

Dette er den tradisjonelle formen for avdrift som de fleste kjenner til. Her er det snakk om fysiske sprøytedråper som blåser ut av målområdet før de rekker å lande på treet.

• Hva skjer? Vinden tar tak i de minste dråpene. Jo mindre en dråpe er, jo saktere faller den, og jo lenger tid har vinden på å flytte den.
• Viktigste faktorer: Vindstyrke, kjørehastighet og dysevalg (dråpestørrelse).
• Konsekvens: Ofte synlig skade på vegetasjon i umiddelbar nærhet av sprøytefeltet.

Videoen under viser et konkret eksempel fra vårt eget arbeid med dette prosjektet.

Se spesielt etter hvordan sprøytetåken oppfører seg i vinden, og hvor mye av den som faktisk når fram til treet.

Sprøyta i klippet er en Wanner, en modell med godt rykte for nettopp lav avdrift. Observasjonen er likevel en nyttig påminnelse: selv sprøyter kjent for god avdriftskontroll krever riktig bruk for å faktisk levere det i praksis. Utstyr alene er ikke nok, innstilling, dysevalg og værforhold, som beskrevet over, avgjør resultatet. Det er nettopp derfor det er så mye forbedringspotensiale å hente for de fleste av oss.

2. Dampavdrift

Dampavdrift oppstår når vannet i dråpen fordamper før den når bladet, slik at det aktive stoffet frigjøres som gass. I motsetning til partikkelavdrift krever dette ikke vind for å spre seg, og fenomenet er derfor vanskeligere å oppdage for operatøren.

Husk: Partikkelavdrift skjer under sprøyting. Dampavdrift kan starte i det dråpen forlater dysa, men kan også fortsette fra jordoverflaten eller bladverket lenge etter at sprøyta er parkert.

Hva er egentlig Delta T?

Delta T kan forstås som et mål for hvor "tørst" lufta er. Det forteller hvor raskt vannet i sprøytedråpene vil fordampe etter at de har forlatt dysa.

Tiden før fordamping

Ved sprøyting sendes det ut millioner av små vanndråper fylt med plantevernmiddel. For at middelet skal virke, må dråpen rekke å lande på bladet og bli der mens kjemien trekker inn.

Dette skjer når Delta T er høy (varm og tørr luft):
Lufta suger vannet ut av dråpen nesten umiddelbart. En stor dråpe blir liten, og en liten dråpe forsvinner helt og blir til usynlig gass (damp). Resultatet er at kjemien enten blåser bort som støv eller driver av gårde som en usynlig sky.

Slik tolkes Delta T-verdier i praktisk arbeid:

• Delta T mellom 2 og 8: Lufta er akkurat passe "fuktig". Dråpene overlever reisen fra dysa til bladet uten problemer.
• Delta T over 10: Lufta er for tørst. Selv om det er vindstille, vil en stor del av sprøytevæsken fordampe før den gjør nytte for seg. Dette er "rød sone".

Dyseteknologi: Standard vs. Luftinjektor

Valg av dyse er operatørens mest effektive verktøy for å tilpasse seg skiftende vær. I frukthagen står valget ofte mellom tradisjonelle hulkjegledyser og moderne luftinjektordyser.

"Støtdemper-effekten"

En vanlig misforståelse er at store dråper bare spretter av bladet. Luftinjektor-dråper oppfører seg derimot annerledes enn massive vanndråper. Siden dråpen inneholder luftbobler, fungerer den som en støtdemper ved anslag. I det dråpen treffer bladet, kollapser luftboblene, og dråpen "eksploderer" utover overflaten i stedet for å sprette av.

Kontroll av avdrift trenger ikke gå på bekostning av dekning

Mange frykter dårligere dekningsgrad med grove dråper. Forskning viser imidlertid at det motsatte er oppnåelig når forholdene blir utfordrende. Ved å bruke luftinjektordyser i toppen av sprøyta sikrer man at kjemien faktisk når frem til målet.

Som vist i forsøket oppnådde man faktisk den høyeste dekningsgraden (25 %) med de groveste dråpene (Ultra Coarse). Dette skyldes at tunge dråper har nok masse til å overleve reisen gjennom lufta, mens de finere dråpene fordamper eller driver bort før de når toppen av treet.

Kilder

• TOPPS (topps-life.org), © ECPA: masseregnskap for sprøytevæske, og figur om luftstrømjustering.
• Sprayers101 (sprayers101.com) og Airblast101, 2. utgave: dråpeklassifisering (Fine–Ultra Coarse), luftinjektordyser og «støtdemper-effekten».